jeg våkner av et behov for å finne koherens
tenker at i dag er dagen for å oppnå evidens
til frokost spiser jeg meg sulten på alt som ikke ble sagt
innen lunsj kveler ordene meg og de gjør det med makt
under middagen spør jeg meg selv om hvordan alt kunne falle sammen sånn
etter kveldsmaten sitter jeg igjen med byrder som veier flere tusen tonn
i det jeg skal legge meg har tomheten vokst seg så stor at jeg ikke får plass i min egen kropp
og det nytter ikke lenger å rope
stopp
stopp
stopp
Anonymous asked: Du er helt fantastisk på å skrive, jeg beundrer deg helt sykt! Håper også ting kommer til å ordne seg for deg, er rart hvordan du klarer å sette ord på følelser jeg selv ikke klarer. Kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Klem
hvilket kompliment! virkelig, det at jeg klarer å formidle noe som andre kjenner seg igjen i gir meg så ufattelig mye. tusen, tusen takk!
mørke tanker oppfører seg som såpestykker når man prøver å fange de
det er søndag igjen. det er forskjell på å ville skrive og å måtte skrive. jeg må skrive. mest for å finne sannheten, egentlig. det har blitt min måte å overleve på. jeg vet ikke helt hva som foregår inni meg og derfor må jeg få det ned, svart på hvitt. det er som om tankene mine ikke blir virkelige før de er skrevet ned, på en måte. gir det mening?
i går satt jeg i et rom fullt av mennesker og kjente på ensomheten. hjertet mitt banket ikke som normalt. det gikk frem og tilbake - først ut av brystet, deretter ut av ryggen; og slik fortsatte det. tankene spiste seg gjennom hjernebarken og ut av hodet. nå havner de her.
jeg gir ikke lenger i håp om å få noe tilbake. det er enda en vegg jeg har klart å rive ned og jeg er ganske stolt av det også. jeg vet at mange anser dette som naivt, men for min del er det tvert i mot. å gi i håp om å få noe tilbake er jo som å ikke gi i det hele tatt? å mate egoet vårt på den måten er noe vi så absolutt ikke trenger. du har sett verden gjennom dine egne øyne, så hvorfor ikke prøve å se den gjennom andres? misforstå meg rett. jeg prøver ikke å fremstå som noen moder theresa, om det er det dere tror. jeg prøver bare å understreke et poeng.
god søndag
hvite vegger og sorte tanker
men jeg kjenner fremdeles
at hjertet banker
sunnivakaalaas asked: Alt det du skriver gjør meg trist og glad i rørt, alt på en gang. Jeg vet ikke hvordan jeg skal uttrykke meg selv for å forklare hvor uendelig vakkert det er.
sånt får hjertet mitt til å smile på en ellers alminnelig lørdag. tusen hjertelig takk!
mørket trekker seg tilbake
lik en blomst når det blir kaldt
vi stirrer over taket
sammen klarer vi alt
tar tak i hånda mi
og sier du vil bli
du kysser meg på hodet
og setter byrdene mine fri
drar meg til deg med makt
som jeg har savna det der
vi har ventet så lenge
og endelig er vi her
tar igjen tak i hånda mi
og sier du vil bli
du kysser meg på hodet
og setter byrdene mine fri
én
lot aldri følelsene komme til overflaten
to
startet på slutten og sluttet på starten
tre
trodde jeg kunne kysse virkeligheten farvel
fire
ignorerte fornuften og lot hjertet leke gjemsel
fem
atter en gang er alt jeg ser svart
seks
må lukke øynene for å kunne se klart
syv
spør meg selv det samme om og om igjen
åtte
angsten ler og ønsker meg velkommen hjem
ni
føler ikke lenger at å puste er noe jeg må
ti
den som ikke har gjemt seg nå, den må stå
når jeg ser på deg
skjønner jeg hvorfor jeg lever
hjertet mitt hopper
og kroppen min svever
jeg har aldri vært i roma
ei heller paris
men hvert sekund med deg
er et sekund i paradis
hjertet sover
alt føles over
tenker på deg
hvorfor gikk du din vei?
skjønner ingenting
takler ikke mer
flyter rundt omkring
hva i helvete er det som skjer?
jeg har aldri kjent på at noen faktisk vil ha meg og hvis jeg kunne valgt én rett jeg skulle spise for resten av livet ville det nok vært lutefisk. jeg har generelt ikke noe i mot å være så lav som jeg er (155 cm, seriøst), men når jeg skal ha noe som står øverst i skapet på kjøkkenet kan jeg bli ganske irritert. det er fint å ligge alene på gulvet og høre på knitringen fra en gammel vinyl jeg kjøpte på et eller annet loppemarked på barneskolen, men jeg tror det hadde vært enda finere hvis du var her. jeg burde egentlig lese til eksamen og jeg tenker at mamma kanskje aldri kommer tilbake. jeg håper jo, så klart, men troen på det har liksom begynt å blekne. ingenting er lett når tro og håp ikke samsvarer. jaja, jeg kan ikke ta stilling til det nå. man må lære seg å leve med sorgen og ikke i den, har jeg hørt.
egentlig, så vurderer jeg å gå på kjøkkenet og koke litt mer kaffe. kanskje en hel presskanne, til og med. det er en hel liter, da, vel og merke, så jeg hadde nok ikke rukket å drikke den opp før den ble kald; og å varme den i microen er ikke aktuelt, ass. ikke nødvendigvis fordi vi ikke har micro i leiligheten, men fordi jeg generelt ikke er noen stor fan av microkaffe. gleder meg til det er sommer, jeg. å drikke vin i vinduskarmen til langt på natt, å løpe barbeint rundt i gresset på olaf ryes plass og å danse hemningsløst til lars winnerbäck omgitt av fine mennesker. snart, snart, snart. akkurat nå hører jeg på horse feathers sin thistled spring. den er fin. savner å spille guitar hero. savner deg. tenker at tankene man tenker på søndager egentlig ikke gjelder. har så lyst til å bare våkne og føle meg bra og slippe det hersens saltvannet som presser på bak øyelokkene mine hver gang jeg ser meg selv i speilet. det er umulig å ikke bli kvalt av ensomhet når jeg ligger i senga mi og ser over taket på naboblokka og tenker at himmelen er fin.
jeg har blitt fortalt at jeg ble født av en mor som elsket meg og at jeg fikk uendelig mye kjærlighet og omsorg som baby. de første årene av livet mitt husker jeg naturligvis ikke, men ut fra hva jeg har sett på gamle videofilmer og bilder så stemmer det. så lenge jeg kan huske, derimot, har moren min vært mer glad i jobben sin enn i familien sin. jeg så hun iallfall nesten aldri. det var en periode hun kjørte meg til barnehagen, men det var som regel alt jeg så til henne også. hun kom hjem i ellevetiden på kvelden og da hadde jeg lagt meg for lengst.
pappa er den som hentet meg i barnehagen da jeg hadde slått hodet i isen og fått hjernerystelse. pappa er den som alltid lagde middag. pappa er den som gjorde huset vårt til et hjem. pappa… vel, han er en helt.
etterhvert fikk også min seks år eldre søster ansvaret for å hente meg i barnehagen; og hun passet på både meg og broren min til pappa kom hjem. hun lagde lunsj til oss, hun passet på at broren min og jeg ikke ble uvenner, hun vasket huset. det tok ikke lang tid før hun ble en morsfigur i mine øyne.
hver gang vi skulle noe som familie var det bråk. det virket ikke som om mamma var glad i pappa i det hele tatt, for å være ærlig. hun var så stygg med han. jeg husker spesielt en gang hvor vi skulle i bryllupet til fetteren min: kjøreturen var lang og kranglingen hadde som vanlig startet allerede før vi hadde satt oss i bilen. trusler om skilsmisse hadde blitt hverdagskost for meg, enda jeg bare hadde rukket å bli rundt syv-åtte år. søsteren min tok meg med til en brygge nedenfor huset vi bodde i. “jeg tror de skiller seg denne gangen”, sa hun. hun holdt rundt meg mens vi gråt. selv om pappa fikk overtalt mamma til å bli med, fortsatte kaoset hele den lange kjøreturen. når vi omsider skulle hilse på familie og venner måtte jeg følge standardprosedyre ved å ta på meg en maske og late som om ingenting hadde skjedd. vi var en lykkelig familie, vi. alt dreide seg om å holde fasaden.
pappa sa likevel aldri noe stygt om mamma. han forsvarte henne alltid, uansett situasjon. dette var for et lite barn som meg uforståelig. jeg hadde lært at man høstet det man sådde, så jeg klarte ikke skjønne hvordan pappa kunne være en engel når mamma var et monster.
